Når jeg først hadde satt av tid til “å være syk” så var det helt greit at influensaen kom samtidig. Det er nå ei uke siden jeg opererte nesen, så la meg hoppe knappe to uker tilbake i tid.
Søndag 24. januar
Jeg tenkte og spekulerte og så meg for meg i forskjellige situasjoner i forbindelse med operasjonen. Til slutt klarte jeg ikke dy meg, og ringte til en bekjent av tante, som hadde jobbet med anestesi. Vel, jeg trodde det helt til jeg ringte henne og hun sa hun hadde jobbet som operasjonssykepleier, på selve operasjonen, men gått av med pensjon for noen år siden.
Det gjorde meg lettere etter hun hadde fortalt om prosedyrene nå til dags, og hvordan avdelingen er bygget opp slik at man legger seg på operasjonsbenken ute i ei ”sluse” før man trilles inn på operasjonsstuen. Hun sa jeg ikke måtte være redd for å fortelle at jeg var redd og hva jeg var redd for.
Tirsdag 26. januar
Mamma hadde time på sykehuset, så jeg benyttet sjansen og dro sammen med henne, hvor vi gikk innom dagkirurgisk avdeling så jeg kunne snakke med dem. Ble møtt av ei veldig hyggelig dame/sykepleier, og mens vi stod og fortalte hvorfor jeg var der, kom angsten som kastet over meg og jeg begynte å hikste etter luft mens tårene randt. Sykepleieren tok oss med til et stille og rolig sted, hvor jeg prøvde å sette ord på hvordan jeg hadde det, hva jeg var redd for, og fortalte om mine tidligere erfaringer. Jeg ble mer avslappet under samtalen, og til slutt fikk jeg en rask omvisning på avdelingen.
Det er jeg utrolig glad for at jeg fikk, for i korridoren vi først stod i, virket mer steril og ”skremmende” enn der jeg skulle være. Et behagelig venterom med TV og gode stresslesser. Ble vist igjennom 6-mannsrommet hvor man ligger til man er våken og kan dra hjem, og til slutt fikk jeg se ”slusa” som ikke var skummel, liten og steril som jeg hadde forestilt meg. Den så for meg ut som et stort rom med flere dører. Ikke visste jeg da, at det var det eneste gangen jeg så den.
Jeg fikk også snakke med anestesisykepleieren og stilt en del spørsmål.
Jeg takket så mye for at de tok seg tid til meg, og visste at det bare var hyggelige mennesker jeg kom til å møte operasjonsdagen. De sa det var veldig lurt av meg å stikke innom. Jeg fikk med et par tabletter jeg skulle ta før jeg kom til sykehuset til operasjon.
Torsdag 28. januar (dagen før operasjonen)
Jeg grudde meg heldigvis ikke sånn jeg først hadde fryktet. Klarte å gjøre det meste av dagens gjøremål uten at tankene og redselen forstyrret meg. Jeg tok en halv sobril og slappet av i det jeg koste meg foran tv’n med en pizza til kvelds. Måtte benytte sjansen siden jeg elsker pizza, og var forberedt på at det ikke er så lett å spise med helt blokkert nese.
Det kjentes som jeg hadde en influensa på gang, for jeg følte symptomene på kroppen og fryktet det kunne sette en stopper for operasjonen.
Sovnet heldigvis raskt den kvelden.
Fredag 29. januar (operasjon)
Våknet før vekkerklokka ringte, og var glad jeg hadde sovet hele natta. Luftet Jarek og gav han noe tidligere frokost enn vanlig. Han hadde visst ikke særlig sansen for å bli igjen hjemme, for han trodde visst jeg skulle reise bort.
Mamma kjørte meg og var sammen med meg denne dagen. Da jeg satt på venterommet for å komme inn til legen for undersøkelse, kjente jeg at tablettene begynte å virke. Legen kikket raskt i nesen min, og jeg stilte noen spørsmål før jeg gikk opp til avdelingen.
Jeg må innrømme at jeg ikke husker så kjempemasse, og det er nok fordi tablettene hadde god effekt. Jeg husker jeg satt på venterommet, men husker ikke hvor lenge, før jeg i neste øyeblikk hadde skiftet og ble ledsaget bort til senga jeg skulle få. Da kom noe av redselen igjen, og tårene rant, selv om jeg følte meg avslappet og hadde kontroll. Må innrømme at tårene renner i det jeg skriver dette, men nå er det gledestårer!
Jeg er heldigvis ikke redd for sprøyter og stikk slik jeg var før, men jeg hadde allikevel forberedt meg på litt vondt i det veneflonen skulle settes. Kjente ikke så mye, og da den var satt kom anestesisykepleieren og sa jeg skulle få sovne der jeg lå og at de skulle løfte meg over på operasjonsbenken da jeg hadde sovnet. Dette ble jeg kjempeglad for, og vi snakket om alt og ingenting i det jeg begynte å kjenne meg søvnig.
I neste øyeblikk var det lyst ute, jeg kjente det sved på nesetippen, og en hvit plastkopp lå og sprutet oksygen foran ansiktet mitt. Jeg frøs, så en mannlig sykepleier kom med ei varmeflaske.
Legen kom og snakket med meg og fortalte hva de hadde gjort. Husker ikke så veldig mye, så jeg gleder meg til å lese beskrivelsen når den kommer i posten. Han sa i alle fall at de ikke hadde lagt inn plater i nesen, og at de hadde sydd med sting som ville forsvinne av seg selv. Da slapp jeg heldigvis å reise til Bodø for å få fjernet sting og plater. Videre fortalte han hvordan de hadde utvidet høyre nesebor, flyttet på noe brusk, og at tampongene skulle fjernes etter 2 dager.
Etter et par toalettbesøk, litt mat og en kopp kaffe dro vi hjem.
Jarek hadde blitt luftet flere ganger av pappa, som kunne fortelle at Jarek absolutt ikke var interessert i noe tur, fordi han var mer interessert i å finne ut hvor jeg var. Da han så jeg ikke var borte hos dem, ville han bare hjem igjen. Det var stor glede da jeg kom hjem, og han var veldig interessert i å snuse på den bandasjerte nesen min.
Lørdag og søndag…
Jeg var kjempetrøtt og hadde skikkelig hangover. Det er ikke så mye mer jeg husker av fredagen og lørdagen, annet enn at jeg tilbrakte mye tid i senga og på sofaen, og hørte MPG i det fjerne. Influensaen tok jeg ikke feil av, og et par døgn føles som bare tåke og surr, svettetokter og frysing. Jeg ble veldig svimmel og uvel hver gang jeg byttet bandasje på nesen og ved den minste berøring av den. Hadde forestilt meg tampongene som to hvite greier som ville stikke ut av neseborene, men de satt så langt inn at de knapt var synlig fra utsiden. Det rant en del gugg fra nesen, men jeg hadde heldigvis ikke noe problem med det. Ikke var det vanskelig å puste, siden jeg puster godt med bare munnen, og jeg har sovet godt alle nettene. Tampongene ble fjernet søndagen, da noen timer tidligere enn planlagt. Det jeg trodde var en snørrklump bak i svelget, viste seg og være den innerste delen av den ene tampongen. Jeg fikk hjelp av svigerinnen min, som jobber på legekontoret, til å ta dem ut. Utrolig hvor lange de var, og det var utrolig godt å kunne puste med nesen igjen. Så godt kan jeg ikke huske jeg har pustet med nesen før.
Mandag 1. februar
Jeg våknet med tett nese. :-(
I alle fall var det høyre nesebor like tett som det var før operasjonen, og tankekverna mi startet. Videre gikk spekulasjonene i om de hadde operert riktig og gjort det de skulle. Jeg hadde forestilt meg smerter lengre opp og inn i nesen, men jeg er øm og har litt vondt helt fremme i nesen og på nesetippen.
Tirsdag 2. februar
Gikk til anskaffelse av neseskyller. Selv om jeg stilte en del spørsmål på sykehuset og til legen, fikk jeg ikke noe spesifikk beskjed om å skylle nesen flere ganger daglig. Det rådet fikk jeg etter et par mail med en av dere som har kommentert i tidligere innlegg her på bloggen. Jeg hadde store problemer til å begynne med, siden det ikke ville renne igjennom.
Onsdag 3. februar
Nesen begynner å bli mer åpen. Jeg har ikke noe vondt og tar ikke smertestillende. Skyllingen går bedre, og det føles godt og puste med nesen igjen.
Nå… I dag!
Jeg våknet med ganske åpen nese (jippi), og skyllingen går bedre og bedre. Merker den har effekt, men fatter ikke hvordan man skal klare å skylle igjennom en liter… det tar jo evigheter. Vel, det blir vel lettere etter hvert som nesen blir mer åpen. :-)
Når jeg sitter her og skriver og tenker tilbake, så er jeg utrolig glad for at det gikk så bra som det gikk. Redselen min ble tatt hensyn til på sykehuset, og jeg har en positiv opplevelse av det hele. Jeg er så utrolig glad for meg selv – så glad for at jeg virkelig turte å gjøre dette, og så glad for at jeg nå har et bedre forhold til sykehus og operasjon. Jeg bablet visst i vei om en god del da jeg var på sykehuset, og nevnte bloggen i en eller annen sammenheng. I alle fall sa sykepleieren at jeg hadde selv fortalt om eugenie.no da hun spurte meg om den, og jeg lurte på hvordan hun visste om den. :-)
Om noen av dere på dagkirurgisk avdeling ved Lofoten Sykehus leser dette, så må jeg få rette en veldig stor takk for at dere gjorde denne opplevelsen så bra og positiv for meg. Selv om jeg gjorde det før jeg dro, men jeg kan bare ikke få takket dere nok.
Så til dere som vurderer operasjon, dersom dere har giddet å lese så langt:
Smerte oppleves så forskjellig fra person til person. Jeg fikk resept på smertestillende, og tok en del av dem de første dagene. Ikke fordi jeg nødvendigvis hadde vondt, men mye profylaktisk. Ingen vits å ha vondt dersom man kan unngå det.
Jeg synes ikke tampongene var ubehagelig å ha i nesen, og jeg kjente ikke noe ekstra trykk i hodet. Ikke noe ubehagelig, men allikevel godt å få dem ut.
Selv opplevde jeg det å spise som litt vanskelig de første dagene. Først fordi jeg var helt tett av tamponger, og derfor spiste brødskiver i små biter så jeg kunne tygge og puste samtidig. Også fordi jeg var veldig øm i overleppa og kjente det strammet litt til i stingene utenpå nesen. Jeg er fortsatt øm i nesa, og klarer ikke forme munnen helt normalt enda. (vanskelig å spytte og gape høyt)
Om operasjonen er vellykket får jeg heller fortelle om i senere innlegg. Det må nok få gå litt tid før hevelser går ned, og jeg merker resultat. En ting er i alle fall sikkert. Jeg tar operasjonen på nytt dersom jeg ikke blir bedre, for nå vet jeg at jeg blir godt ivaretatt på sykehuset!
Innlegg