Man merker ikke hvor avhengig man er av en ting før den blir borte. I dag stod jeg opp til tomme vannkraner og kjente jeg ble litt stressa. ”Herregud, hvor er vannet?”, tenkte jeg mens jeg gikk inn på kjøkkenet for å sjekke der også. Ganske dumt egentlig, for er det borte så er det borte… og jeg som skulle ha vann, akkurat nå. Som sagt, det er i mangel av vann, men merker hvor mye man bruker av det i løpet av en dag. Ikke fikk jeg vasket meg ordentlig, men måtte ty til våtservietter jeg heldigvis alltid har liggende. Tannpussen ble det så som så med, og jeg ventet i det lengste før jeg gikk på do. :-) Vannskåla til Jarek var tom og jeg skulle gjerne hatt vann på maten hans.

Det er ikke første gang man er uten vann, for man opplever med jevne mellomrom at vannet ”blir tatt” om kvelden og natta mens de spyler rørene. Det var noe ganske annet og stå opp til tørre kraner og ikke hvite noe om årsaken eller når det skulle komme tilbake.

Vel, vannet kom tilbake rundt 15-tiden, og gjett om jeg var glad. Hadde klart og skaffe meg litt vann i ei bøtte, slik at ikke Jarek skulle gå rundt og være tørst for han drikker mye. Men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg glemte at vannet var borte, og var og skrudde på kranene. Bare det at jeg ikke fikk skylle av tingene jeg hadde brukt på kjøkkenet i løpet av formiddagen fikk meg til å tenke på hvor vanskelig alt er uten vann.

Vi tar det meste forgitt, og vet ikke hva vi skal gjøre når vi blir uten.

Forresten, hva er verst, være uten vann eller strøm?
Jeg vil si det er vann!