I går var jeg på en utrolig fin fjelltur i finværet sammen med mamma. Jeg har lenge hatt lyst til å gå på fjellet, for å føle høyden og ikke minst få inntrykk av hvordan landskapet er. For meg er fjellene bare noen uklare konturer mot himmelen, så for å få inntrykk av hvordan det virkelig er, må man dit selv for å kjenne det under føttene.
Det var en utrolig fin opplevelse og jeg vil si at jeg med denne turen brøt en grense hos meg selv. Visste nok ikke helt hva jeg gav meg ut på. Jeg hadde mine forestillinger om hvordan det ville bli, men det ble annerledes. At det var så langt og så høyt visste jeg ikke. Høyder og dybder er noe jeg ikke kan se, men jeg følte høyden etter hvert som vi gikk oppover. Og da jeg trodde vi var kommet helt opp, var vi bare kommet halvveis, fordi siste del av turen var mye flatere enn den første.
Jarek gjorde en utrolig bra jobb under turen. Da vi hadde gått et stykke traff vi på sauene, som han først var litt nysgjerrig på, mens om han etter hvert gav blaffen i. Da var sauebæsjen heller mer spennende. Han var veldig flink å se hvor det var best for meg å gå. Jeg måtte av og til spørre om han jobbet, eller om han bare gikk og vimet hit og dit. Men mamma sa han jobbet og var konsentrert, til tross for at sauene hele tiden var i nærheten.
Oppe på heia var vi og skrev oss inn i turboka. Jeg var virkelig stolt av meg selv, og skrev det også i boka. Håper bare folk forstår hva jeg har skrevet, da håndskriften min ikke er noe bra :-)
Nedoverturen gikk mye bedre enn fryktet. En ting er det å gå oppover, men noe ganske annet å gå nedover. Der vi gikk opp var det ganske bratt, og en del steiner. Det var også noen våte områder, som jeg så for meg ville bli fine å skli på, og jeg kjente nesten følelsen av å bli våt i buksebaken. Nedover gikk vi en annen vei som var tør, men ganske bratt. Da måtte jeg holde mamma en del i armen fordi det var for bratt til at jeg kunne gå med Jarek i sele. Men da vi var kommet forbi det verste, fikk han jobbe igjen.
I dag våknet jeg med migrene som heldigvis forsvant da jeg stod opp. Ellers kjenner jeg det godt i knærne. Skulle så vidt ha klart å gå ned kjellertrappa for å hente noe i fryseren. Vondt, men det gjør ikke noe når jeg tenker på den fine turen!!
Ellers har jeg bare fått bekreftet min uvitenhet om høyder og dybder, og at det tar lengre tid å gå opp på et fjell enn jeg trodde. Og at de fjellene jeg hele tiden har trodd er like høye, ikke er det. :-)
Hadde vært morsomt å kunne gå langs alle Stamsundfjellene for å få inntrykk av hvordan de er, men det tror jeg ikke blir med det første. Noe jeg har ønsket meg lenge, er et godt relieffkart, sånn at jeg kan se hvordan fjellene står i forhold til hverandre, og mer om høyder og dybder.
Innlegg