At jeg noen gang skulle klare å gjette en fotoquiz på første forsøk, hadde jeg aldri trodd. Og at minner om en lyd skulle være årsaken, overrasket meg like mye som det at jeg klarte oppgaven. Skjønte først ikke så mye da jeg så de vannrette strekene, men så ble asfalt og glass nevnt i en av kommentarene, og jeg kjente igjen døra på en telefonkiosk.
Da jeg var lita, var de røde telefonkioskene et vanlig syn rundt omkring, og vi hadde en like nedi veien her jeg bor. Det var et slags samlingspunkt for oss barna og vi stod oppetter døra og telte da vi lekte gjemsel. Det er høymuggelen jeg kan takke for at jeg klarte oppgaven. Jeg hørte liksom for meg lyden det ble da jeg gang på gang dro høymuggelen over rillene i døra. Det var tre og tre riller som gav tydelig lyd.
Vi søkte også ly for vær og vind der inne, og vi stod til tider ganske tett. Da jeg vokste opp, mente foreldrene våre at vi skulle være mye ute, og at vi ikke fikk komme inn å leke før vi hadde fått oss noen timer med frisk luft først. Når vi frøs og ikke fant på så mye mer å gjøre, var telefonkiosken fin å ha. Den gang var det nesten like vanlig å gå med kronestykker i lomma, som det i dag er å gå med mobil, for det hente vi hadde behov for å ringe hjem og si hvor vi var. Husker vi pleide å ringe til noe som het ”musikktelefonen”, og røret gikk på rundgang mens vi hørte på musikk. Her i Stamsund kan jeg huske 5 slike telefonkiosker, men de forsvant dessverre etter hvert som mobiltelefon begynte å bli vanlig.
Da jeg gikk forbi en telefonboks i Bodø for 2 uker siden, måtte jeg bare bort og ta på den. ”En sånn er det utrolig mange år siden jeg har sett”, sa jeg til førerhundtreneren som gikk sammen med meg da vi trente med Jarek. Mange minner dukket opp, men siden vi trente, forsvant de igjen med det samme.
I dag da jeg fant fotoquizen til Tornerose, kom mange av minnene tilbake:
- Dreieskiven.
- Den stive og harde telefonledningen.
- Lyden av pengene som ramler ned.
- Pipene som sa i fra om at vi måtte hive på mer mynt.
- De tunge telefonkatalogene man kunne vippe opp.
- Hylingen i hengslene på døra.
Ja minnene er mange!
Innlegg
Her i bygda har vi en sånn gammen telefonkiosk like ved kulturhuset i sentrum. Den er nå fredet har jeg hørt.Vi hadde ingen hus telefon da jeg var liten, så vi måtte ned til sentrum hvis mor skulle ringe noen sted. Husker alltid det, når jeg går forbi den, og det gjør jeg nesten hver dag.
24. februar 2008 @ 13:22
Fantastisk godt gjort å huske lyden av bildet, hehe.
Hadde vel aldri klart å gjette den gåten selv om jeg så hadde sett på den i 1 år :-)
24. februar 2008 @ 18:59
De var sjarmerende de røde telefonboksene :-) Når jeg en og annen gang ser en rød telefonboks så får jeg litt hjertesukk og mimrer mye.
24. februar 2008 @ 19:34
Fasinerende hva man husker. Jeg også husker telefonkioseken og så husker jeg den tida vi ikke hadde telefon hjemme. ;-)
24. februar 2008 @ 19:48
Hei på dere.
Hos oss har vi hatt telefon så lenge jeg kan huske, men jeg husker da flere av barndomsvennene mine fikk telefon.
Ble nysgjerrig og sjekket med far min, som kunne fortelle at de fikk telefon da de flyttet inn i 1968, siden han drev eget firma og hadde brøytingen vinterstid.
Videre husker jeg da telefonnumrene bare bestod av 5 siffer, og hvor håpløst vi synes det var da vi på slutten av 80-tallet måtte begynne å bruke retningsnummer selv for lokale samtaler. Og på begynnelsen av 90-tallet fikk vi nye nummerserier, så da gikk vi over fra 088 til 760 som retningsnummer her hos oss.
Tordenlill: Mange av mine barndomsminner baserer seg på lukter og lyd, siden jeg alltid har vært synshemmet. Selv om jeg hadde bedre syn som lita, og husker hvordan tingene så ut, så er allikevel andre sanseinntrykk en viktig del av hukommelsen min.
24. februar 2008 @ 21:42
jaaa! jeg også husker, når du skriver sånn! :)
også luktene! lukten av gammelt papir, av telefonkatalogen. og luktene fra telefonrøret..det grå telefonrøret. Og alle skribleriene inni telefonkiosken, og i katalogen. Og dørene var alltid tunge å ta opp.
litt morsomt at det heter telefonKIOSK :)
28. februar 2008 @ 00:58
Tror de fleste av oss som vokste opp på 70-80-tallet (eller tidligere) husker telefonkioskene. At døra var tung å få opp, husker jeg godt. Dessverre ble de utsatt for en del hærverk, og det var vel også en av grunnene til at de ble så raskt fjernet.
Siste gang jeg selv ringte fra et myntapparat var på flyplassen i Bodø i 1996. Jeg hadde mobiltelefon, men den må ha vært tom for strøm siden jeg brukte et myntapparat. Telekortene synes jeg bare var irriterende, for ofte stod det igjen et lite beløp som man aldri fikk brukt, siden det var litt for lite for å starte en samtale.
Det geniale med myntapparatene, var at man kunne ringe gratis når de var fulle.
28. februar 2008 @ 12:33
piiiiipet når du skulle legge på mer mynt… nei du, nå er det tomt for småpenger her gitt……
Og så husker jeg at familien gikk på kveldstur for å ringe besteforeldrene mine fra telefonkiosken for å gi beskjeder.
Ikke minst husker jeg sentralen på en del småplasser. Rikstelefonen het det tror jeg og de satte over til dit du skulle så seint som på 80-tallet. ;-)
28. februar 2008 @ 23:43
Flott mimrestund, Eugenie! Jeg husker det samme som deg, og spesielt de tunge dørene. Jeg brukte forresten telekort fra rundt ‘94 til ‘98, og det var faktisk mulig å ringe tomt ett kort, trykke på en knapp og så sette inn det nye kortet. Så helt håpløst var det jo ikke. (Hadde de samme kortene blitt brukt som betalingskort på brusautomater og busser også, hadde dette vært noe vi fortsatt hadde brukt… Litt som Payex)
29. februar 2008 @ 22:48
Nissemann: Jeg prøvde også telekort, men siden jeg ikke klarte å se hva som stod i displayet, så visste jeg ikke hvor mye jeg hadde igjen på kortet, og kunne dermed ikke holde samtalen i gang lenge nok til at jeg fikk byttet kort. Og så ble det gjerne til at det stod en liten slump igjen, som jeg aldri fikk brukt.
Enig i at det godt kunne vært et ”universalkort” som kunne brukes til det meste. Det hadde vært et greit kontantkort for barn og ungdom som er for små til å ha eget bankkort, eller for personer som mangler økonomistyring.
7. mars 2008 @ 13:46