Det er et forrykende snøvær i dag, så vi måtte kjøre i sneglefart da vi kjørte hjem fra butikken. Så mye som det lavet ned i løpet av kort tid, har jeg ikke opplevd så langt i vinter. Mens bloggere sørpå legger ut fine vårbilder, har vi full vinter hos oss. Mars er en snømåned, så våren er nok et godt stykke unna.

Jeg grynnet i snø da jeg løp for å komme meg inn med varene. Da jeg passerte garasjen hørte jeg noe merkelige dunkelyder, så jeg stoppet opp og lurte på om det stod noen der. Ingen mennesker å se, og jeg hørte lyden igjen, noe høyere enn meg.

Blant alt det hvite, fikk jeg øye på noe svart som flakset og var årsaken til lydene. Det var ei kråke som hadde forvillet seg inn i garnet foreldrene mine har hengende over fisken som til sommeren blir god tørrfisk.

Stakkar kråke, den prøvde fortvilet å komme seg løs. Sånn kunne den ikke henge, for den ville aldri klare å komme seg løs på egen hånd. Jeg hørte noen andre kråker i nærheten, og tenkte at det er nok denne stakkaren de roper på, for denne kom med noen sørgelige lyder til svar.

Kråka måtte berges, og mor mi kom og bistod meg. Hun holdt stigen mens jeg, iført hansker og tykk jakke, klatret opp til den. Kråka flakset villere jo nærmere jeg kom.
- ”Dæven, den hugger etter meg”.
- ”Ja pass deg nå bare”, sa mamma, mens jeg snakket til kråka.
Ikke fordi jeg tror det hjalp så mye, men jeg snakket rolig til den og sa at jeg bare kommer for å hjelpe deg løs.

Jeg fikk tatt et godt grep rundt den, sånn at den ikke hadde mulighet til å flakse med vingene. Siden jeg måtte holde med begge hendene, tok mamma den andre stigen og kom opp og klipte den løs. Den hugg etter oss, så her var det bare og passe seg for det sylkvasse nebbet. Jeg fikk regulert grepet sånn at den ikke kunne virre så mye med hodet. Da vi delvis hadde fått den løs, klatret jeg ned med den. Den hadde surret seg godt fast, så resten måtte vi klippe mens vi befant oss trykt nede på bakken.

Jeg benyttet sjansen til å ta den i nærmere øyesyn mens mamma klipte. Har holdt ei kråke da jeg var lita, men den var syk og ville ikke fly. Denne var så absolutt ikke syk, rettere sagt sint og redd.

Heldigvis hadde jeg kameraet i lomma, så vi fikk tatt et par bilder.

Jeg holder kråka etter vi har klippet den løs

Det var en god følelse og kunne slippe den fri, og se den svarte skikkelsen forsvinne i snøkovet!

Skal tro om den forteller om det på neste kråketing? :-)

Her slippes kråka løs

Og se bare hvor tett det snødde…