Helt siden jeg fikk min første klokke som lita, har jeg vært avhengig av den. Som 5-åring ble det oppdaget at jeg hadde grønn stær, noe som medførte at jeg måtte dryppe øynene til bestemte tider. Foreldrene mine synes da det var greit at jeg lærte meg klokka og fikk min egen sånn at jeg kunne lære meg å passe tiden. Det tror jeg også barnehagetantene satte stor pris på, for jeg spurte mange ganger i løpet av dagen hva klokka var, og særlig når det nærmet seg tid for henting. Litt morsomt å tenke tilbake på hvordan jeg etter hvert begynte å orientere meg etter sola før jeg fikk klokke. Når sola stod over Mannfallet (et av fjellene her i Stamsund), var det ikke lenge før mamma skulle hente meg.

Jeg husker den dagen jeg fikk min første klokke, og jeg kunne velge den jeg ville ha. Dessverre ble den ikke så mye brukt. Kanskje fordi jeg synes det var vanskelig å lære den, eller så var det fordi jeg hadde problemer med å se de små viserne. Velger å tro det siste, siden vi den gang ikke forstod hvor dårlig jeg egentlig så. Det ble mye bedre da jeg fikk ei med digitale tall, og som hadde alarm som kunne fortelle meg når jeg måtte dryppe øynene.

På begynnelsen av 90-tallet da synet mitt ble dårligere, begynte jeg med talene armbåndsur. I starten til veldig irritasjon for de andre i familien som lurte på om det var nødvendig å ”se” så ofte på klokka. ”Ja visst”, svarte jeg. ”Dere ser på klokka så ofte dere vil, så da må det være en mulighet for meg også”. Det må sies at den klokka jeg hadde da, var en billigvariant som snakket engelsk med grusom syntetisk tale, mens den jeg har nå, snakker norsk med normal menneskestemme.

Vel, den hørtes ikke mye normal ut i går ettermiddag da batteriene begynte å bli dårlige. Da hørtes hun rett og slett dopa eller dritings ut, og jeg hadde problemer med å skjønne hva hun sa. Jeg begynte å lete etter reserveklokka, for bare tanken på at jeg måtte være uten den stunden urmakeren bruker på å bytte batterier, plagde meg. Det tar alltid litt ekstra tid, siden det er to batterier som må byttes og der er noen ledninger han må være forsiktig med. Da jeg omsider fant reserveklokka, virket ikke den heller. Det er jo typisk. Så da jeg dro til sykehuset i dag, følte jeg meg ganske desorientert. Har jo klokke på mobilen, men det er jo så mye lettere med armbåndsuret.

Det er ikke ofte jeg tenker på at jeg ser dårlig, men da jeg satt på sykehuset og ventet uten klokke, følte jeg meg veldig synshemmet. Og da jeg spurte mannen som satt ved siden av meg hva klokka var, følte jeg meg litt som et barn igjen. Jeg visste der var ei klokke i korridoren vi satt, for jeg hørte den tikke hver gang minuttviseren flyttet på seg, men jeg kunne ikke se den. Da kom jeg til å tenke på hvor mange klokker man egentlig omgås i løpet av en dag, uten at man tenker over det. For meg er disse utilgjengelig, men skjønner hvordan folk på den måten kan klare seg uten sin egen. Det hadde sikkert jeg også gjort dersom jeg kunne kastet et blikk på nærmeste klokke.