I går kveld hadde Jarek et av sine vanlige ”utbrudd” overfor møtende hunder. Han bjeffer som gal og hiver seg frem mot den andre hunden, mens jeg har mitt svare strev å holde han igjen. Jeg forstår godt om folk synes det ser rart ut at en førerhund i sele oppfører seg slik… men dette er noe jeg har jobbet med helt siden jeg fikk han, og ikke vet hvordan jeg skal få en slutt på.
Jeg fikk det følelsesmessig bedre da jeg for noen år siden innså at han bare er sånn. Det skal han ha, han avreagerer veldig fort, for når vi har passert den andre hunden, så er alt glemt. I alle fall har Jarek glemt det, men jeg dessverre blir gående og tenke.
Slik var det i går også. Et helsikes spetakkel de sekundene det varte, og så er det like stille igjen etterpå. Inni meg ble det ikke stille denne gang, for der hadde den store kverna av tanker og spørsmål satt i gang for fult. Sinne og frustrasjon kjempet om plassen mens jeg kjempet for å holde maska og prøvde å gjøre mitt for at siste del av turen skulle bli like bra som før vi traff hunden.
Alt ble bare ball, føltes det som. Selv om jeg prøvde å late som ingenting hadde skjedd, forstod Jarek at mamsen ikke helt var seg selv mens han jobbet så godt han kunne. Følelsene kokte inni meg, og mens jeg gikk og hadde mest lyst til å slite hodet av han, smilte jeg og sa «flink gutt» mens han gjorde en ellers perfekt jobb. Jeg ble tristere og tristere, samtidig som jeg kjenner en voksende kjærlighet overfor go’gutten min. Jeg fikk tilbake mye av de samme følelsene jeg hadde den tiden jeg jobbet som verst med dette problemet.
Han er jo så flink og god, og utfører jobben sin veldig bra. Men, så er det denne reaksjonen hans over for andre hunder jeg ikke begriper noe av og som jeg til tider føler ødelegger alt. Det snodige er at han ikke reagerer slik når vi er samlet med mange førerhunder. Da er det bare litt diskret snusing de første timene, og that’s it! Jeg får ofte kommentarer fra folk som sier jeg har en sånn flink og fin hund. Da har de ikke sett han når vi møter andre hunder :-)
…og heldigvis har jeg til dags dato bare fått EN kommentar av en hundeeier som lurte på om førerhunder kunne oppføre seg sånn.
Vel hjemme etter gårsdagens tur, fant jeg frem grima.
Det er noen år siden sist, og jeg vurderer å gi den en ny sjanse. Som dere ser av bildet, festes båndet i ringen under haka, og dermed kan ikke hunden trekke i båndet på samme måte som om kobbelet er festet i halsbåndet.
Forrige gang jeg jobbet med grime, distraherte den mer enn den gjorde nytte. Jarek var mer opptatt av å få den av seg, og gned snuten sin som gal mot buksebeina mine. Når vi traff hunder og han skjønte han ikke kunne trekke mot dem, ble han heller stående og kaste på hodet og forsøkte så å trekke seg unna meg i stedet.
Om jeg skulle bestemme meg for å begynne med den igjen, så må jeg nok være flinkere og bruke den konsekvent hver gang, og så får heller folk bare tro hva de vil. For jeg vet den kan forveksles med munnkurv, noe den for all del ikke må sammenlignes med.
Jeg føler meg så frustrert og sliten, og håper at publisering av denne posten vil hjelpe og lette litt på kaoset av tanker og spørsmål som raser inni hodet mitt. Der er et eller annet som har plagd meg i det siste uten at jeg vet hva det er, og Jareks ”helt vanlige” utfall i går, fikk det visst til å renne over for meg. Fristende å prøve grima, men kanskje jeg heller skal prøve og roe meg selv ned, og ikke bygge opp falske forhåpninger. Ja, det er det jeg frykter kan skje. Det kan gå kjempebra med grima, men når dagen kommer og jeg prøver uten, frykter jeg et nytt følelsesmessig ras dersom Jarek skulle reagere igjen.
Nei nå skal jeg avslutte, og heller komme meg ut og nyte sommerværet vi har for tiden.
…Eller hva synes du, Jarek? :-)
Innlegg
Vil bare si at jeg føler med deg og gi et trøstende kapp på skuldra. Har en hund som kan utagere på hunder i blandt sjøl og vet hvor frustrert og lei seg en blir når det skjer. Godt du slipper så mye ekle kommentarer da. Jeg skremte vettet av ei dame i dag hehe hun sa bare hei til meg og hunden og jeg sa hei igjen, da spratt hunden min bare litt til og snudde seg mot henne for at han ble glad, ikke noe mer, ingen lyd eller ordentlig hopp og da nesten skrek hun til at oj nå ble jeg redd… Jeg sa bare nei til hunden og gikk videre. Så jeg skjønner jo når hundene da også spretter ut og bråker så blir det ekkelt. Min gjør det bare enkelte ganger så jeg har bare prøvd å si til meg selv at han bare er sånn og må leve med det. Sorry ble ikke mye trøst, men da vet du vi er fler som sliter med det samme. Grime er sikkert ingen dum ting om du får til å vende hunden ordetnlig til det, har aldri klart det med noen hund selv, de blir bare helt paniske og skal grave av seg grima… Lykke til!
28. juli 2008 @ 17:22
Det skulle selvsagt være klapp og ikke kapp på skulra ;)
28. juli 2008 @ 17:24
Heisan Karianne&Tony, og takk for trøstende klapp. Jarek reagerer dessverre mer eller mindre hver gang, og de få gangene han ikke reagerer på andre hunder, har jeg aldri klart å skjønne sammenhengen. Og så er han jo så sterk at det ser ut som jeg har 0 kontroll. Heldigvis er det ikke aggresjon, men pur lykke som får han til å gjøre sånt. For han bjeffer og logrer som bare det. Håper virkelig at folk ser det, og at det er grunnen til at jeg ikke har fått noen negative kommentarer.
Jeg er enda i tenkeboksen når det gjelder grime, for jeg har prøvd den før uten hell, og jeg frykter det er nytteløst. Jarek er snart 8, og jeg må vel bare atter en gang innrømme at det ikke er noe mer å gjøre etter alt det som er gjort de 6 årene jeg snart har hatt han. Hadde jeg møtt hunder ofte, og visst at jeg fikk effektiv trening med saken, så ja. Men jeg treffer hunder såpass sjeldent at jeg tror det er grunn til at ikke noe nytter. Jeg får tenke litt mer, for grime er jo mer et verktøy for å lære hunden å gå pent i bånd. Jarek går pent, bortsett fra de få gangene vi treffer hunder, og jeg er litt usikker på om jeg orker å gå med grime på han bestandig.
Nei, sannelig ikke lett når tankekverna har startet :-)
28. juli 2008 @ 18:19
Skjønner veldig godt at det er frustrerende for deg. Men er det ingen som kan hjelpe deg med å finne ut hvorfor han gjør det, og hva som kan gjøres? For eksempel de du fikk ham fra, eller en adferdsspesialist? Er han aggressiv, usikker, eller bare ulydig? Etter min mening løser ikke sånne grimer problemet, de bare skjuler det og/eller leder det over til noe annet… Lykke til uansett. :)
28. juli 2008 @ 19:21
Hei.
Dette tror jeg så absolutt at dere kan få gjort noe med!
Det høres ut som om Jarek synes det er veldig skummelt å møte hunder. Det positive her er jo at han fungerer helt fint sammen med andre førerhunder. Det betyr at han på ingen måte er et håpløst tilfelle, for han har en hel masse sosial kompetanse som han greier å bruke når han er trygg, det er nok bare det at han synes ikke-førerhunder er så skumle at han mister hodet helt og glemmer å lese den andre hunden og situasjonen og føler at angrep blir beste forsvar for ham.
Jarek trenger å føle mestring når han møter ikke-førerhunder og det tror jeg så absolutt at han kan lære. Siden du har førerhund går jeg ut ifra at det betyr at du ikke har mulighet til å se at det kommer folk med hund mot deg, noe som gjør det ekstra kinkig å jobbe med problemet for deg. Løsningen er derfor antakelig at du kontakter en hundetrener som kan jobbe sammen med deg og Jarek for å få Jarek til å senke stresset rundt andre hunder og oppdage at de ikke nødvendigvis utgjør noen fare for ham og å takle de hundene som sender truende signaler. Jeg er selvsagt ikke hundetrener, men jeg vil tro at en hundetrener blant annet kan være med dere og hjelpe deg å lese situasjonen der Jarek reagerer og gå inn og hjelpe deg med å roe ham ned og øve på situasjonen med dere slik at Jarek mestrer å møte andre hunder.
Å bruke grime gjør at du har fysisk kontroll på Jarek, men jeg tror egentlig at det gjør Jareks problem verre. Når du bruker grime vil jo Jarek oppleve at han har enda mindre kontroll over situasjonen og da vil det egentlig være helt naturlig om han blir verre, for jo mindre kontroll han føler han har jo mer utrygg kommer han til å føle seg og det er jo mest sannsynlig utryggheten som utløser adferden hans. I verste fall blir han med grime så ukonsentrert at han ikke greier å gjøre den jobben han skal gjøre for deg.
Jeg regner egentlig med at problemene hans stammer fra den tida han bodde hos en forvertfamilie. Enten har han blitt angrepet av en hund og tror alle hunder skal angripe ham, eller så har de som hadde ham oppført seg på en slik måte at han har “lært” at andre hunder er en fare.
Men egentlig synes jeg alt dette er noe Blindeforbundet burde hjelpe deg med. Det er jo “deres” hund og de har jo hundetrenere som jobber for dem og de burde jo virkelig være kompetente nok til å hjelpe Jarek og deg med dette. Jarek trenger en hel masse positiv oppmuntring og veiledning slik at han håndterer situasjonen. En god hundetrener skal greie det.
28. juli 2008 @ 19:35
grime er en håndteringshjelp, men vil ikke lære hunden noe, i seg selv. Og så lenge det som skjer, er at for hunden din (akkurat som min forøvrig), er fremmede hunder en så sterk påvirkningskilde og grunn til glede, er det trolig kun evt. noe enklere midlertidig kontroll du oppnår ved bruk av grima. Dessuten har hunden din så lang fatstid som bråkebøtte, at det skal mye til for å snu det uten videre. Hadde det vært enkelt, hadde både du og førerhundtrenerene klart å trylle han.
Jeg tror på noe en hundetrener sa til meg. For “vanlige” familiehunder er hundekontakten kanskje vektet 25 % mot 75 % menneskekontakt i hverdagen. Dette er ofte også det forvertsvalpene vokser opp med.
For våre hunder i trening i kennelen på skolen, vil vektingen bli kanskje 75 % hundekontakt mot 25 % menneskekontakt.
Så skjer endringen. Etter daglig voldsom hundekontakt, blir bildet snudd på hodet. Hundene får masse usikkerhetsmomenter i og med at de får ny eier, får nytt miljø og trolig blir den hundekontakten de nå har hatt i en kjempe viktig læreperiode redusert kanskje helt ned til 10 % 15 % mot 85 til 90 % menneskekontakt. Dette blant annet fordi mange av oss som synshemmede er mindre fleksible i turvalgene våre, enn den gjennomsnitlige seende hundeeier og vi bruker mer tid på å lære andre hunder å kjenne før vi slipper hunden vår for eksempel. dessuten bor jo ikke alle i hundetette områder. Så for hunden blir hundemøter kanskje mer og mer interesante. Det blir spennende og man trekker litt ekstr, bruker spenner seg, hunden og brukeren går inn i en ond sierkel hvor hunden føler hundemøtene som mer og mer spennende. bruker føler møtene som mer og mer slitsomme.
Dessverre hadde ikke treneren noen kur som hadde 100 % garanti for virkning. bortsett fra å ta kontrollen så godt som mulig over situasjonene, trene mye passivitet rundt andre hunder og jobbe og jobbe og …..
Grima tenker jeg på nytteverdien i, Slik at du evt. kan lede konsentrasjonen din bort fra å holde igjen og over på å trene inn et “denne hunden skal vi passere sammen” signal.
Selv forsøkte jeg i uvitenhet trene inn sitt med kontakt, slik at andre kunne passere, men det førte til at 75 % av de hundefolka vi møtte slapp hunden bort for å hilse. Helt utrolig dumt, men inteligensnivået hos en del medhundeeiere er visst under forventet nivå. takk skal dere….. meg ha for hjelpen. Så jeg har jobbet mye med et “følg med” signal, som fungerer greit i kobbel, men det krever at jeg er opptatt av hunden og ikke for involvert i å prate med noen for eksempel. For jeg må gi kommandoen i god tid (før han rekker øse seg opp) og jobbe med kontakten.
I sele er det enklere for meg stort sett å holde han i sjakk.
Den første Utfordringen vår, er å oppdage den andre hunden før hunden vår, noe som er vanskelig med dårlig syn. I tillegg må man være i stand til å vise hunden egen sikkerhet i situasjonen, noe som ikke er så enkelt, når hunden faktisk skal føre deg og ikke du den når den jobber. Du skal alltså stole på og følge hunden, tross av at den er distrahert. Lettere sagt enn gjort.
Jeg har ingen gode løsninger i ermet, men en eneste trøst. du har holdt ut i seks år nå. Det er slik disse gutta er, og når du tar med i betraktning hva ellers som faktisk fungerer veldig godt og at han er en hund du trives godt sammen med, så er det kanskje mulig å komme over denne kneika også?
Og “skjerp deg Jarek!”
28. juli 2008 @ 19:53
Aina og Undre: Jeg har fått hjelp fra førerhundskolen, både her hjemme og i Oslo og på samlingene i førerhundklubben. Problemet er størst her hjemme, for når vi møter hunder, skjer det ikke så mye annet rundt oss sånn at Jarek kan fokusere på hunden. I Oslo, Bodø og andre større steder, bryr han seg ikke så mye om møtende hunder, siden det skjer så mye annet rundt oss.
Det er når hundene kommer i mot oss på veien/fortauet han reagerer, og jeg tror det er en kombinasjon av usikkerhet, men mest glede over å møte en av samme art. Da en av førerhundtrenerne var her, reagerte Jarek som han pleier, men straks hun tok båndet og jeg tok et par skritt tilbake, ble Jarek plutselig mer opptatt av at det ikke var jeg som holdt han lengre. Da kunne det se ut som han følte seg trygg så lenge han trodde han hadde min støtte.
I Oslo gikk treneren et par runder med han og de møtte hunder. Hun fikk ikke samme reaksjon som jeg får, men det kunne se ut som han var litt usikker på hvordan han skulle takle situasjonen og best mulig finne vei utenom.
Jeg tror nok jeg ganske sikkert kan si det ikke er aggresjon, for han viser glede og iver. Fikk faktisk samme reaksjon av han da vi møtte niesa vår på fortauet her i forrige uke. Da hun pratet til oss, ble Jarek ”helt vill” og oppførte seg akkurat slik som med møtende hunder. Ganske rart å se egentlig.
Og så har man de gangene alt går helt etter boka, og der er 0 reaksjon fra Jarek. Som sagt, klarer jeg ikke å se eller skjønne sammenhengen, men duverden så mye jeg roser og hvor utrolig lykkelig jeg blir når det går bra.
Tone. Det er noe som heter at man ikke kan vende gamle hunder av med å gjø. Gutta våre er rare og jeg er heldigvis ikke alene om problemet. Da vet du nok at det er vi som tar det verst, og som jeg sa i innlegget mitt, bryr ikke Jarek seg mer med det når vi har passert. Skulle ønske jeg var like flink å riste det av meg som det Jarek er. Ja, for det er morsomt og se hvordan hundene rister ting av seg. Hadde vi mennesker også kunne ristet oss slik som hundene, tror jeg vi hadde fått fortalt mye til hundene om at «ok, vi er ferdige med den saken».
PS til Undre og Aina. Jarek begynte med denne reaksjonen noen måneder etter jeg fikk han, så det var ikke sånn helt til å begynne med :-)
Forresten, jeg hadde grima på han i dag, men synes ikke det var så morsomt å se hvor passiv han liksom ble. Han gikk der som en ”maskin” og gjorde jobben sin, men det er jo ikke sånn jeg vil ha det. Når jeg ser han slik, tenkte jeg at da vil jeg heller han skal være en lykkelig hund med sine reaksjoner enn en pasifisert arbeider. Selvfølgelig traff vi ingen hunder, og det var jo nesten litt dumt :-)
(dette ble kanskje en litt rotete kommentar)
28. juli 2008 @ 21:06
Hei igjen, Eugenie.
Da skjønner jeg at jeg har misforstått. Jeg trodde det handlet om at han viste aggresjon mot andre hunder.
Jeg skjønner jo at det krever mye viljestyrke av en hund å være førerhund, og at mye av den naturlige adferden deres må overstyres. En hund som møter en annen hund vil jo gjerne søke kontakt. Jeg skjønner jo også at fordi hunden faktisk jobber så er den nødt til å gjøre ting som den skal.
Men er han sånn at han er sånn alltid eller har han blitt verre igjen?
Det har vel alltids noe for seg å trene på situasjonen?
28. juli 2008 @ 22:37
Hei igjen du også, Undre.
Det går opp og ned, og jeg finner ikke noe mønster i noe som helst. Det er vel mest jeg som reagerer negativt, kanskje fordi jeg har en ”dårlig periode” selv nå for tiden. Kanskje det er jeg som trenger trening i avreagering?
Det har heller ingen sammenheng om det er små eller store hunder vi møter. De på førerhundskolen sa en gang at dersom jeg føler det blir for mye og ikke klarer det, så kunne vi vurdere innlevering/bytting. Men det bor så mye godt i den hunden og han er en harmonisk og artig fyr, at jeg innså at det var noe jeg bare fikk leve med.
Vi har akkurat vært ute og gått oss en tur i finværet, og heller ikke nå traff vi noen hunder eller noe annet som kunne se litt skummelt ut :-)
Har du hund selv forresten??
28. juli 2008 @ 23:01
Ville bare si at jeg føler med deg. Skjønner de følelsene som dukker oppi en og sinne over at dette skjer hver gang. Man blir litt maktesløs når man har forsøkt mye også. nå har riktignok ikke vi en førerhund, men den er slik når den møter hunder. Man blir jo så forbannet og frustrert over dette, og ikke minst får vondt, for de trekker så sykt i båndet. Han vår har gått på kurs: “hvordan møte andre hunder” uten nevneverdig virkning. Jeg har ikke så mange råd å bidra med egentlig. Men håper deu får hjelpen du trenger eller du får skikk på dette selv, så du ikke får alle disse blandede følelsene eller ikke kan ha den lenger. For detville vært trist da.
Stor klem til deg
28. juli 2008 @ 23:26
Undrer: slik jeg ser det, og jeg kan ta feil, så er det å trene på situasjonen nyttig, men disse hundene er etter mange års intens oppfølging og grundig trening nokså gode på å skille mellom trening og hverdag. Mulig de blant annet leser oss bedre enn vi liker å tenke på.
Men vi kan se på for eksempel førerhundklubbsamlinger, der bruker har problemer til hverdags med at hunden plukker opp mat den passerer på gata. Hvis vi da lager situasjoner der den skal passere mat, med hjelper som skal gi oss beskjed i rett tid til å både korrigere og belønne godt, skjer det ikke sjelden at hunden oppfører seg som en engel under treningen og senere på dagen, når treningen er over, napper til seg en bolle fra en unge som passerer i barnevogn. Da kan man ha lyst til å hyle av frustrasjon.
Samme gjelder situasjonene med møtende hunder. det er vanskelig å trene strukturert nok. Eugenie sier jo også at hun kan møte en hund nå og da, men at det ikke er noe system i det. Jeg antar at Jarek er som hunden min og at hunder han blir kjent med ikke blir noe treningsobjekt i løpet av svært kort tid.
28. juli 2008 @ 23:38
Nei, jeg har ikke hund. Jeg er vokst opp i familie med hund.
Det er ikke alltid lett av vite hva som foregår i hodene på disse firbeinte skapningene. Det kan jo være vanskelig nok å holde oversikt i våre egne. ;)
Men jeg vet jo hvor fort gjort det er å komme i litt onde sirkler som hundeeier fordi man kan bli litt frustrert om man ikke får løst et problem og fordi man aldri kan se seg selv og sine egne handlinger objektivt utenfra. Sånn sett er det nyttig at noen man stoler på observerer en og korrigerer en når ting butter i mot.
Men jeg har fremdeles tro på at ting kan bli bedre. Det er noe energi i den hundekroppen som kommer på avveie når han møter andre hunder. Og da gjelder det å finne en måte for ham å få ut den energien eller unngå at den blir der. Energi er den beste metaforen jeg kommer på, så misforstå meg rett. Jeg snakker verken engler eller demoner her. Hehe.
Hvor ofte har han muligheten til å være med andre hunder? Tror du det blir bedre for ham om han får mer mulighet til å rase fra seg med andre hunder eller tror du han da bare blir enda mer interessert i de hundene dere møter?
28. juli 2008 @ 23:51
Tone:
Hihi. Hunder er jo eksperter på å lese oss. Det nytter ikke å lyve for en hund. :)
Nei, jeg skjønner jo at det er vanskelig å trene optimalt på sånne situasjoner og at det blir forskjell på lagde situasjoner og situasjoner som oppstår naturlig i hverdagen.
28. juli 2008 @ 23:57
Tornerose: Da vet du hvordan det er. Det er ikke aktuelt å levere han tilbake. Det er vel 3-4 år siden jeg fikk det tilbudet, men jeg synes ikke det var grunn nok til å levere han inn igjen. Det var da jeg innså at det er slikt jeg bare får leve med, og fikk det da bedre med meg selv. Og så er man jo så glad i dem. Det blir vel litt som å ha barn, man kan være sinte på dem innimellom, men det er jo allikevel det kjæreste man har. (har ikke barn selv) Ellers er han en utrolig flink hund og elsker jobben sin.
Interessant og høre at dere har gått kurs, men at det allikevel ikke hjalp. For en ting er i alle fall sikert, det er ikke fult så enkelt bestandig og opprettholde det han lærer på kurs, og det er ikke alltid det går etter boka.
Tone: Du sier det veldig bra. De skjønner utrolig godt når det er trening og når det ikke er det. Trener man, går man alltid sammen med en person (hjelpetrener), og bare det at man går sammen med noen er nok. Som oftest går jeg dessverre alene, og føler meg også alene når tullet skjer. Men nå skal jeg bite tennene sammen og komme meg over denne kneika også. Jeg har jo klart det før. Ikke at han blir bedre, men at jeg blir det :-)
Undre: Det største problemet mitt er at Jarek får den andre i fokus lenge før jeg oppdager det, og dermed klarer jeg ikke alltid å ”trenge inn til han”. Han går mot den andre hunden, og reagerer først når vi er så nær at han tror han kan nå den med å hive seg frem i selen og båndet. Jeg slipper alltid bøylen og holder i båndet. Noen ganger kommer vi oss raskt forbi, mens andre ganger blir vi stående litt å ”kjempe”. Men da har som oftest den andre hundeeieren like mye å stri med.
Dessverre har jeg ikke så mange hunder i min omgangskrets. Vi prøvde i fjor å trene, jeg og ei med en BernerSennen. Vi håpet det skulle komme flere, men de kom aldri. På treningsplassen trente vi og all hilsing var forbudt, og så hadde vi oss noen turer i marka som de fikk rase og leke. Vi holdt på lenge, men det hjalp ikke så mye.
Kanskje jeg skal mote meg opp og etterlyse figuranter her i nærmiljøet. For det er figuranter jeg trenger, ikke nødvendigvis treningskamerater :-) Jeg trenger bare folk med hund som kunne tenke seg å stoppe når situasjonen oppstår, til Jarek har fått roet seg, og at vi kan gå videre når han har roet seg ned. Jeg har mange ganger ønsket å spørre folk om de kunne være så snille at vi kunne stå til hunden har roet seg, men så har jeg ikke fått det til siden jeg ikke vet hvem de er. Vel, jeg vet det sikkert, men ser det ikke :-)
Tror ikke det er så mye mer enn det som skal til.
29. juli 2008 @ 10:40
Oioi jeg synes egentlig synd på hundeeierne når hundene deres går amok på hverandre. De kjemper rett og slett med å holde hundene i ro! Jeg har lyst på hund selv, men det må nok bli en sånn liten hund som ikke velter meg overende ettersom jeg er liten og svak hehe. Du kan kanskje sette inn en annonnse på en nettside eller noe? Mener å huske at jeg har sett annonnser på nettet hvor hundeeiere som vil møte andre med samme problemer. Du kan google det :D
31. juli 2008 @ 10:07
Heisann Galithralia. Koselig og se deg her!
Dessverre er det mange som sliter med problemet, men husk at løsningen er nødvendigvis ikke liten hund. Små hunder kan reagere på akkurat samme måte som store, og dessverre lar mange hundeeiere småhundene nettopp få lov og gjøre det fordi hundene er så små at eieren klarer fint å holde den igjen.
Selv opplever jeg småhundene mange ganger som verst, fordi eieren bare står der passivt og holder en hund som oppfører seg verre enn min hund. Men for all del, jeg opplever hundeeiere som virkelig jobber med småhundene sine, og der finnes mange bra eksemplarer også. Men det kan virke som folk anskaffer seg små hunder fordi de tror det blir mindre jobb med dem.
Når det gjelder å annonsere etter ”figuranter”, tror jeg det er mer effektivt å henge opp en lapp i nærbutikken min. Plassen jeg bor på er ikke så innmari stor, så jeg tror det er større mulighet for at den blir sett der enn et sted på nettet :-)
Lykke til, dersom du anskaffer deg hund!
31. juli 2008 @ 10:33
Mange kjøper småhund fordi de takler det bedre selv og fordi ungene kan gå tur med den. Flott og fint, dersom de oppdrar den som det den er, nemlig en hund som trenger å lære å oppføre seg.
Men så alt for mange, glemmer at ikke alle andre har små hunder og at selv om den “store” og kanskej for dem “stygge” rotweileren, schøferen, labraodren eller Maleonisen er i bånd og under kontroll krever det at også deres lille hund er i bånd og under kontroll.
Hvis en liten hund uten kontroll løper bort til en rotweiler eller noe annet stort og blir skadet, (kan være av for ivrig lek) er det faktisk utrolig nok den med liten hund som har hovedvekta av skylda. selv om det ofte blir framlagt anderledes.
Og selv om vi har hunder som er ivrige og sterke go glade, så blir jeg av og til utrolig provosert av hundeeiere som fordi de selv kan holde igjen hunden sin, glatt slipper en hund i fleksiline opp under nesa eller snusende i rompa på en arbeidende førerhund. Det skjer alt for ofte hvertfall i min småby og er utrolig respektløst.
Også ofte i gågata, der de står og prater og ikke følger med på hunden. Men saksa mi, som jeg stortsett går med i sekken eller veska, er utrolig effektiv til å lære eierene en lekse. Jeg pleier gripe tak i båndet til den forstyrrende hunden om mulig og true med å klippe det ned til håndterlig lengde for dem. ;-) De passer bedre på hunden sin etter det som oftest. ;-) For ofte er de hundene også i slike lange rullebånd når de er ute og veler. flexibånd eller også kalt rullebånd hører hjemme der det er god plass. Ikke på fortauer eller i gågata.
Det var godt å få sagt det!!
31. juli 2008 @ 13:43