Beklager min fraværelse i det siste. Jeg har ikke vært (og er fortsatt ikke) i noe særlig form, så da prøver jeg heller å ta mest mulig vare på meg selv, og lar data og internett være nettopp det.

Men så til saken…
For vel ei uke siden mens jeg satt og koste med Jarek, fant jeg en kul ved ribbeina like bak venstre frampot. Det gikk et støkk igjennom meg, for jeg kjente den så tydelig og synes det var rart jeg ikke hadde kjent den før. Jarek har blitt uforklarlig tynnere det siste halve året, så jeg tenkte selvfølgelig det verste mens jeg prøvde og overbevise meg selv om at det bare er en fettkul. Med den tro om at det er en fettkul siden den sitter løst under huden, besøkte vi veterinæren før helga. Hun synes det var best å få den fjernet, for dersom det skulle være noe vondartet, ville en biopsi bare gjøre vondt verre.

Kl. 1015 i dag møtte vi igjen opp hos veterinæren, og Jarek ble like gal som alltid da han så henne. Men, da han oppdaget sprøyta hun hadde i hånden, var det ikke noe stas og være der lengre og hadde bare lyst å dra hjem med det samme.

Etter hvert som bedøvelsen grep tak, ble han sløv og la seg strak på gulvet, og han fikk ei ny sprøyte i nakken med smertestillende. Det er alltid like rart å se den livlige krabaten, slapp og livløs, men jeg synes det er helt greit. Jeg fikk være tilstede og se på under inngrepet. Kanskje har jeg en fordel med at jeg ikke ser detaljene, for eleven som hadde utplassering hos veterinæren, ble uvel og måtte gå ut underveis. :-) Hehe, neida… jeg har aldri hatt problemer med å se blod.

«Vet du Jarek, da jeg var lita var jeg kjempemye på sykehus og hadde utallige operasjoner på øynene. Da var mamma der for meg, mens nå er jeg her for deg».

Jeg snakket beroligende til han der han lå med hodet på ei myk pute mens han ble skåret og sydd i. Hvor makabert det enn høres ut, hørtes det ut som han koste seg. Han snorket slik han gjør når han nyter livet i fanget mitt, og det var akkurat som han snorket høyere når jeg snakket til han :-)

Ferdig sydd og med plaster over såret, fikk han på seg en body. Jeg klarte ikke holde latteren tilbake, for han så ut som en stor valp der han lå med en lys beige body på seg. Vi lot han sove, og veterinæren bar han ut i bilen da mamma kom og hentet oss. Hjemme bar vi han rett inn i senga si, hvor han sov i mange timer.

Det første livstegn utpå ettermiddagen, var halen. Den dunket hardere og hardere i gulvet for hver gang jeg kom inn i rommet. En herlig lyd fra den ellers så stille og rolige hunden som ikke orket løfte hodet engang. Og den lyden sier mange ganger mer enn tusen ord.

Det er lov og være mammadalt når man har blitt skåret opp og sydd igjen, og han er skikkelig søt her han, enda noe groggy, tasser rundt i bodyen sin. Bilde…? Javisst, men det kommer en dag han er litt mer pigg.

Nå krysser vi alt vi har av fingre og poter, på at kulen er en harmløs fettkul!! Kanskje foreligger svaret om 10 dager når vi skal tilbake å fjerne stingene.

(fortsettelse følger)