De gangene jeg våkner med nesen fylt med sement, eller i alle fall følelsen av det, tenker jeg at nå må jeg se til å få gjort noe med det.

Det begynte for noen år siden at jeg ble oppmerksom på at nesen ble tett og uten at jeg forstod hvorfor. Man får jo advarsler om at man ikke skal bruke nesespray i mer enn ti dager sammenhengende, så jeg prøver i det lengste å la være. Jeg tenkte på allergi, men fant ikke noe ”mønster i det”. Jeg var best i sommersesongen når pollen og den slags gir allergikere tette neser, mens vinteren betød mer tett nese for meg. Nå er det hips om haps.

En vårdag for 4 år siden gikk jeg til legen og tok allergitest, for jeg ville se om den gjorde utslag på noe, og kanskje kunne gi meg svar. Den gjorde et ubetydelig utslag på burot, en plante vi ikke har så mye av her nord, og slett ikke vinterstid. :-) Burota er visstnok verst mot slutten av sommeren, når jeg er som best.

Etter en ny tur til legen et år senere, spesielt for den tette nesen min, ble jeg videresendt til en øre-nese-hals-spesialist. Jeg har en del traumatiske minner fra lange sykehusopphold som lita, så straks jeg kom inn på Lofoten sykehus kom den samme redselen jeg kjente som barn. Jeg for det meste på det gamle rikshospitalet, men sykehus er sykehus :-)

Etter en spray med bedøvelse i hvert nesebor, som svidde noe voldsomt og fikk tårene til å renne, kom man med en lang tynn og ”skummel” sak med lys i enden. Det var ikke ille å få denne stukket inn i nesa til den møtte veggen bak i svelget, det var min egen redsel som var ubehagelig.

Han kunne fortelle at det var neseskilleveggen som var skjev, og spurte om jeg hadde fått noe hardt slag mot nesen. Jeg tenkte meg om, og han sa det godt kunne ha hendt i barndommen. Da kom jeg på den gangen jeg og bror min herjet i våre foreldres seng, og jeg slo nesen rett i sengegjerdet i det jeg feilberegnet et stup.

Han forklarte kort hvordan nesen var innvendig og hva som medførte at jeg i perioder er tett, og at dette ordnes ved en enkel operasjon. Jeg kjente jeg ble dårlig og uvel bare han nevnte ordet, og jeg var snar å si «Nei, nei, jeg kom bare hit for å utelukke ting jeg», mens jeg tror jeg kom med noen gester som signaliserte ”hold deg unna”.

Leger er forskjellige, akkurat som alle andre, og han her var av typen jeg følte synes jeg var pysete og dermed fikk jeg meg ikke til å stille de spørsmålene jeg ville. Jeg sa jeg ville hjem og vurdere det, så fikk jeg en giro i hånden og et mumlende ”farvel” i det jeg gikk.

Hodet mitt var fult av tanker. Han kunne ikke se noe tegn til allergi, og selv om jeg burde være glad for det, hadde enda ikke redselen sluppet taket i kroppen. Jeg var sliten i hodet, og satt med en øm og vond nese som kjentes ut som om jeg hadde fått meg en skikkelig ”karamell”. Jeg måtte flere ganger kjenne etter, for den føltes som å være på størrelse med et eple.

Dette er halvannet år siden, og da jeg i dag våknet med ”sement i nesen” kom igjen tanken om at operasjon visstnok er eneste mulighet. Jeg vil jo egentlig, men tør ikke. Redselen for sykehus er mye større enn lysten til å operere, selv om jeg stadig prøver å overbevise meg selv om at sykehus er noe ganske annet i dag enn for 20-25 år siden.

Denne posten skriver jeg ikke bare for å fortelle om min tette nese og lysten og redselen for å gjøre noe med det. Jeg skriver også i håp om at noen der ute har erfaringer (gode som dårlige) å dele.

Har du, eller kjenner du noen som har tatt operasjonen og kan fortelle meg hvordan de opererer en skjev neseskillevegg?

Spise å drikke når man har sementtett nese er håpløst, og et hvert forsøk på snyting gjør den bare enda tettere. Så, har du tips om hvordan man unngå å bruke nesespray, så JA TAKK!!

Du får også lov å dele dine erfaringer og synspunkter om nesesprayer, selv om jeg helst vil unngå dem :-)

Les også ”Dett i desen”, i bare noen dager til…