For snart et år siden skrev jeg innlegget; Jeg er ikke forkjøla, ”bare dett i desen”.
Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å kommentere og dele sine erfaringer med meg.
Nå (skrekk og gru) er det min tur. Førstkommende fredag skal jeg på sykehuset og ta operasjonen for skjev neseskillevegg.

Jeg skal gjøre det jeg er mest redd for her i livet.
Traumatiske opplevelser etter utallige øyeoperasjoner i 9-11-årsalderen har visst satt dypere spor i meg enn hva jeg først trodde. For da jeg fikk brevet jeg har ventet på helt siden i høst, og jeg plutselig hadde en dato for operasjon, ”knakk jeg sammen”. Jeg fikk panikk, skalv og gikk i ring, ristet og gråt, og hev etter pusten. Alle lydene, luktene og følelsene av redsel jeg hadde som lita, kom tilbake.
Etter et par ”tøffe” dager hvor tankene løp løpsk, hvor jeg ufrivillig ikke tenkte på annet og så for meg diverse glimt fra da jeg var lita, tok jeg meg sammen og sa til meg selv; «det er enda 18 dager igjen, så slapp av.»

Det har gått ganske greit så langt, og jeg føler meg litt modigere nå. Det hender tankene kommer snikende, men uten alt det jeg er redd for. Nå tenker jeg at dette skal gå så bra så, for sprøyteskrekken har jeg heldigvis ikke lengre. Nå kan de få stikke så mye de vil i meg, for jeg vet det går jo over etter et sekund. Det jeg er redd er selve situasjonen rundt det hele. Og ja så er jeg redd for min egen redsel. Jeg er redd for panikk når jeg står der og det er min tur. For jeg husker litt for godt hvordan beroligende midler i forkant ikke virket på meg som barn. Men, det er kanskje lettere å roe/dope ned en voksen enn et barn, og andre medikamenter nå. Jeg vil helst unngå å oppleve operasjonsstuen med dens lyder og lukter, og det hadde vært helt fantastisk om de kunne gitt meg narkosen i et nøytralt rom før de triller meg inn.
Ja, narkose skal jeg ha, selv om det er det jeg er redd. For jeg har absolutt ikke lyst å ligge halvannen time med lokalbedøvelse og være våken mens de driver på inni nesa, mens jeg teller minutter og sekunder og bare håper de snart skal bli ferdige.
Da er altså narkose og foretrekke. En veneflon i hånden, og vips blir jeg borte, før jeg etter noen sekunder (føles det som) er jeg våken og ferdig!

Nå er det bare 4 dager igjen. Da jeg fikk innkallingen forestilte jeg meg 3 uker med konstant gruing og redsel, men det har gått veldig bra.

Nå krysser jeg fingre for at jeg kommer til å få en positiv opplevelse av det hele. Har snakket med avdelingslederen og fortalt om min redsel og følte meg beroliget etter den samtalen. I går hadde jeg en prat med ei hyggelig dame som jobbet på operasjonen for noen år siden, og følte det var greit og kunne spørre henne litt om det jeg lurte på i forbindelse med innsovning og oppvåkning… og litt slikt bare redde personer spør om :-) Godt å få bekreftet at operasjon og narkose er noe helt annet enn da jeg var 10-11 år. Det har jo heldigvis skjedd mye på det området de siste 20 årene…

Jeg gruer meg veldig, men er også litt spent.
Spent på hvordan jeg takler en slik situasjon som voksen, og gleder meg veldig til fredags ettermiddag og alt er gjort. Jeg pleier ikke være plaget av smerter, og håper det skal gå greit å gå med tamponger i nesa noen dager. Det skal etterpå bli godt og kunne puste med munnen lukket, og kjenne hvordan det er å puste igjennom begge nesebor!

Atter en gang, tusen takk for kommentarer i tidligere nevnte innlegg. De fleste kommenterte like etter sitt inngrep, og jeg håper ikke denne operasjonen medfører noen slags plager eller bivirkninger i etterkant. Jeg sitter med hodet fult av spørsmål jeg sikkert for besvart på fredag – dersom jeg da er i stand til å huske noe av det som blir sagt.

Huff, redsel er noe ukontrollerbare greier :-(

Vel, vel, det er enda ”lenge” til fredag, men nedtellingen er i gang.
Ønsk meg gjerne lykke til! :-)