eugenie.no

(fortalt av Atena)

Den 6. juni 1994 traff jeg min nye eier for første gang. Jan kom og hentet meg i kennelen hvor jeg hadde blitt badet og stelt. Klokka var rundt halv 7 om ettermiddagen og jeg synes det var rart at Jan var her så sent. Skal vi ut og trene nå? Men Jan, sa jeg skulle nå få møte min nye eier.

Han tok meg med inn i internat-bygget, hvor jeg hadde vært mange ganger før, men nå fikk jeg være med opp i 2 etg. Vi gikk inn på et rom, og der var ei jente som bøyde seg ned og sa “hei Atena”. Jeg hadde aldri sett henne før, men hun visste jo hva jeg het. Henne måtte jeg hilse nærmere på, så jeg gikk bort til henne og vasket henne i ansiktet.

Etter en liten stund gikk Jan, og jeg var alene med dette nye mennesket. Hun snakket vennlig til meg, og gav meg godbiter med jevne mellomrom. Hun var veldig snill med meg, og etter en stund tok hun meg med i luftegården. Jeg skjønte etter hvert at hun var den nye eieren min, for nå var det liksom hun som bestemte.

Da det ble kveld slapp jeg å gå ned i kennelen igjen, men jeg fikk sove på rommet til min nye eier. Hun bant meg fast slik at jeg ikke skulle finne på ting mens hun sov. Jeg hadde fått eget teppe på rommet, så det tydet på at jeg skulle bo her en stund.

De neste dagene var det trening. Bare det at nå var det Eugenie som trente med meg. Men Jan var også der, for han skulle visst vise Eugenie hvordan hun trener meg. Men etter hvert fikk jeg hvite at det het “samtrening” det vi holdt på med. Vi skulle trenes begge to, for å lære hverandre å kjenne. Det at det var noen andre enn Jan, min tidligere trener, som gikk med meg i sele, synes jeg var helt greit. Den nye eieren min holdt i bøylen og fulgte etter meg der jeg gikk, og det synes jeg var morsomt. Det synes visst Eugenie også. Jeg fikk masse ros, og vi ble ganske fort samkjørt.

Vi trente sammen i 3 uker. Da gjorde vi det samme som jeg hadde gjort sammen med Jan tidligere. Men jeg synes det var fint at Jan var sammen med oss hele tiden, for det hendte at vi ble litt usikker begge to.

Etter noen få dager, sluttet Eugenie å binde meg om natta. Så derfor tenkte jeg at nå skal jeg prøve meg. Så jeg hoppet opp i senga hennes mens hun var ute av rommet. Men det fikk jeg visst ikke lov til. Jeg fikk et fast grep i nakken, og en streng stemme som sa “fy”. Så ble jeg henvist til plassen min. Så jeg fant etter hvert ut at her var det best og være snill, for hun kan være streng også.
Treningen gikk bedre og bedre etter hvert, og vi ble bedre kjent med hverandre. I slutten av kurset, skulle vi opp til en ny prøve. Bare det at denne gang var det den nye eieren min som gikk sammen med meg i byen. Etter endt runde, fikk vi hvite at nå var vi godkjent som ekvipasje.

Siste kvelden under kurset, fikk vi besøk. Da kom alle forvertene på besøk. Vi var 9 hunder som ble utlevert på dette kurset, og de fleste forvertene kom på besøk. Da ble det veldig folksomt i stua på skolen. Jeg ble veldig glad for å se forvertene mine igjen. Det var så veldig lenge siden sist jeg hadde sett dem. De ble også veldig glade for å se meg. Det var et utrolig fint gjensyn. Alle hundene ble glade for å treffe familiene sine igjen. Noen ble så glade at de tisset på gulvet, men det gjorde ikke jeg. Jeg “sang” heller av glede.

Men dette var også litt trist, for om kvelden da de skulle reise hjem, så gråt de litt. Jeg forstod ikke hvorfor de var lei seg, men jeg prøvde å trøste dem. De tok ordentlig farvel med meg, og sa jeg måtte få det fint i Lofoten, hvor jeg skulle få mitt nye hjem. De sa også at jeg måtte være snill jente, og gjøre en god jobb som førerhund.

Og til Lofoten reiste jeg sammen med Eugenie den 30. juni. Da reiste jeg med fly for første gang. Det gikk veldig bra, men Eugenie var visst nervøs. Hun passet veldig godt på meg, så jeg lurer på om det var meg hun var redd for? Turen gikk veldig fint, og jeg la meg for å sove. Da vi skulle lande i Bodø, fikk jeg litt dotter i ørene, så jeg gjespet en del. Før vi tok neste fly til Leknes, fikk jeg luftet meg godt utenfor flyplassen i Bodø.

Da vi kom til Leknes, kjørte vi bil en stund før vi var i Stamsund, hvor mitt nye hjem er. Det var masse spennende å lukte på, og jeg fikk gå rundt i huset og snuse og bruke den tiden jeg trengte for å gjøre meg kjent. Der var også noen nye mennesker å hilse på. Heldigvis hadde jeg teppet fra førerhundskolen, så jeg hadde min egen ”seng” med min egen lukt. Jeg fikk en god madrass å ligge på, og det var lenge siden jeg hadde ligget så mykt og godt. Endelig, hadde jeg kommet til mitt nye hjem.