(Atena forteller…)

Etter at jeg hadde bodd et år hos forvertene mine så ble jeg levert inn til førerhundskolen igjen. Familien jeg hadde vært hos, var lei seg, men jeg synes det var morsomt å komme på kennelen. Der var det mange andre hunder som jeg kunne leke med, og det gjorde vi ofte. Hvis vi ikke var på tur i skogen, lekte vi i en stor luftegård, og der kunne vi rase litt rundt.

På førerhundskolen ble jeg ekstra godt kjent med en mann som het Jan. Han kalte seg for trener, og det er visst det samme som far, for han tok meg med seg mange steder. Vi gikk mange turer i byen, og det synes jeg var morsomt. Det var så mye å se på rundt omkring. Store biler, masse folk og ganske mye støy.

Men så en dag begynte treningen. Det begynte med at jeg måtte sette meg hver gang vi kom til fortauskanten. Så måtte jeg sitte, og vente til vi skulle gå over. Da vi kom over måtte vi stoppe ved kanten der også. Det var så mye nytt, at jeg glemte meg av og til.

Men så en dag, kom Jan med en hvit sele, som det var festet en bøyle til. Den ville han at jeg skulle ha på meg. Men den tingesten var litt fremmed for meg, så jeg snuste ordentlig på den først. Det var litt rart å få den på, men det gikk greit. Jeg hadde aldri hatt rem rundt magen og håndtak på ryggen, men Jan skrøt veldig av meg og sa jeg var fin.

Så gikk vi en tur, og denne gang holdt ikke Jan i båndet, men han holdt i bøylen på selen min. Dette var rart, men morsomt. Nå kunne jeg trekke han etter meg. Men jeg lærte etter hvert at jeg skulle ikke bare trekke, dette var ikke en trekksele. Han lærte meg hvordan en førerhund skal gjøre ting når den har på seg sele.

Slik holdt vi på med trening ganske lenge. Vi var ikke bare i byen, men også i skogen og på landevei. På landeveien skulle jeg holde veikanten, og stoppe for hver sidevei. I skogen måtte jeg gå forsiktig utenom røtter og andre ting som lå på bakken. Men jeg måtte også passe på trær og busker som var litt høyt oppe.

Det var jammen mye å passe på når jeg hadde på meg selen. Da kunne jeg ikke leke og tulle. Da skulle vi være nøye og gjøre ting ordentlig. Jeg lærte mye nytt, og ble etter hvert flinkere og sikrere i hva jeg skulle gjøre, og ikke gjøre.

Noe jeg synes var veldig morsomt, var å trene appell. Særlig var det morsomt å apportere. Men jeg måtte lære at jeg skulle vente med å hente apporten til jeg fikk lov. Men da løp jeg som et skudd og hentet den. Så når jeg kom tilbake til Jan med den, fikk jeg mye ros og belønning. I appell skal man også gå pent i bånd, komme på innkalling og så er det noe som heter "mars til plass". Da skal jeg løpe og legge meg på selen min, og deretter komme tilbake og sette meg pent ved foten når Jan roper på meg.

En dag, vi skulle trene, gikk Jan med bind for øynene. Det synes jeg var litt rart, men nå gjaldt det å viste hva jeg kunne. Etter at vi hadde gått en runde i byen, så fikk jeg mye ros, og Jan fortalte meg at nå hadde jeg klart prøven for å bli førerhund. Nå var det bare og levere meg ut. Hmm.. hva betyr dette, skal jeg til noen andre igjen?