En fin junikveld gikk jeg, Jarek og mamma opp på Heia. Jeg har lenge hatt lyst å ta turen, for jeg har ikke vært helt der oppe før.
Kl. 21:34
Her har vi akkurat startet på turen. Vi gikk heistraseen et stykke før vi fulgte avlastingsveien hvor tråkkemaskinen pleier å kjøre.
Vi hadde noen pauser oppover, fordi der ble etter hvert bratt. Vi benyttet pausene til å ta bilder :-)
Her tok jeg bilde av mamma, som jeg hadde bak meg et lite stykke oppover…
Kl. 21:57
Da vi var på høyde med “Ørntua”, begynte jeg virkelig og føle høyden.
Se så høyt oppe jeg er :-)
Jeg blir bare mer og mer fornøyd etter hvert som jeg får inntrykk av høyden…
Kl. 22:09
Jarek gjør en utrolig god jobb, og han er flink å se hvor det er best for meg å gå.
(også greit med litt drahjelp oppover) :-)
Jarek har jobbet ganske lenge, så det er ikke rart han blir litt ukonsentrert og har lyst til å snuse. Det var mye sauebæsj og sauene var like i nærheten hele tiden.
Ooops, dette ble visst tatt litt for nært :-)
Da tror jeg dette ble bedre…
Da vi nærmet oss Heia, “traff vi sola”. Jeg kan liksom ikke få nok av å se utover, for her har jeg ikke vært før.
Enda hadde vi et stykke igjen. Her står jeg med Mannfallet og Steinstinden i bakgrunnen.
Her er et utsiktsbilde, med Ørntua litt til venstre for midten i bildet.
Kl. 22:28
Oppe på Heia blåste det friskt, og det var utsikt i mange retninger.
Bare noen meter foran meg, gikk det bratt ned på andre siden.
Vi var bortom “Kjell og Kjell” og tok noen bilder der også. Her sitter Jarek og ser på meg, og venter på godbit, noe han virkelig har fortjent.
Enda et bilde ved steinene “Kjell og Kjell”. Når jeg først er her oppe så skal jeg jammen ha bilder herfra :-)
Her sitter jeg og skriver i turboka. Jeg skrev følgende: 13.06 22:45 Eugenie og førerhunden Jarek. “Fy søren så stolt jeg er nå!!”
Kl. 22:45
Sånn, da kan andre lese at jeg og Jarek har vært her :-)
Boka er nå plassert trygt i postkassen igjen…
…og vi kan begynne på nedoverturen…
Vi var innom bua ved toppen av skitrekket. Det var godt og varmt der inne, for sola hadde skint hele dagen. Jeg ringte til pappa og “skrøt” av hvor jeg var :-)
Toppen av skitrekket er ca 330 meter over havet, og selve skitrekket er 1030m
Kl. 23:21
Her er vi kommet et godt stykke nedover. Vi fulgte en sti som gikk i løypetraseen. Den lengste nedfarten i alpintbakken er 1800m
En ting er å gå oppover, men noe ganske annet nedover. Måtte ha noen pauser nedover også :-)
Her er jeg rett oppfor “henget”, den bratteste delen av bakken.
Måtta ha enda et bilde, denne gang med parkeringsplassen og skihytta i bakgrunnen langt der nede.
Enda et utsiktsbilde
Kl. 23:30
Her er et bilde av området hvor jeg bor.
Kl. 22:48
Her er vi nesten nede på parkeringsplassen. Jeg kjenner det godt i knærne etter nedoverturen.
Tenk, helt der oppe har jeg vært!!
Les også En kjempefin tur på “Heia”!
Innlegg
Så fint at du la link til denne i den nye posten din og (så vi nye besøkende får se!)
Og jeg er mektig imponert over hva førerhunder kan – i ulendt terreng og det hele! Dessuten ganske imponert over deg som tørr å “henge på” og stole på at hunden vet hvor den går…. stup og sånt tenker jeg ;-)
11. mars 2008 @ 19:21
Det handler om godt samarbeid og gjensidig tillit. Det er “en lang vei” dit, men når vi kjenner hverandre, vet vi også hva vi kan gjøre sammen og hva vi ikke bør gjøre. Var overrasket selv over at han jobba så bra, og fant de beste veiene. Trodde han skulle være mer interessert i å snuse og være mer ukonsentrert.
Og noen ganger må vi bare utnytte hundens svakheter, Jarek liker ikke så godt å gå der det er høyt ned. Går jeg i åpne trapper vil han helst ikke gå ved rekkverket, men helst på midten.
I posten ”En kjempefin tur på Heia” , skriver jeg mer om hvordan jeg opplevde turen, mens denne siden var mest et ”bildegalleri” fra turen. :-)
11. mars 2008 @ 23:43