Skrevet 27. oktober 2006…

I dag var det tid for en tur til veterinæren igjen. Jarek elsker veterinæren. Der er mange spennende lukter, og så har de så mye rart der. Han er typen som elsker oppmerksomhet, og det får han 100% av veterinæren.

I dag skulle Jarek bare ha ei sprøyte. Til tross for at Jarek er kastrert, noe alle førerhunder er, så synes jeg det allikevel er litt mye ”hannhund” i han. Ikke det at han vil sloss og lage trøbbel, men som førerhund skal han ikke bry seg om slike ting hannhunder gjerne er interessert i. Jeg begynte med disse hormon-sprøytene fordi jeg synes Jareks interesse av å markere og skvette rundt overalt, var litt plagsom. Det ble litt for mye av dette, for jeg synes det gikk ut over konsentrasjonen hans i sele. Disse sprøytene må tas med jevne mellomrom, og det har jeg gjort i ca 2 år nå. Og i dag var det tid for ”påfyll”.

Allerede da vi svingte bilen ned til veterinæren og Jarek skjønte hvor vi skulle, ble det glede baki bilen. Jarek var ivrig og hadde det travelt med å komme seg inn. På venterommet var det ingen da vi kom inn, så vi satte oss ned, mens Jarek var veldig ivrig og snuse rundt på gulvet. Når vi er hos veterinæren, kommer vi dit med privat bil, så da lar jeg Jarek få gå inn uten sele. Synes det er greit at han slipper å jobbe når vi skal dit. Vet ikke hvor mye jobb det ville blitt der uansett, når iveren og spenningen tar helt overhånd.

Som sagt, Jarek elsker veterinæren, så da hun kom og gjorde seg til kjenne, var det ikke mulig for Jarek å holde alle fire potene på gulvet samtidig. Da blir det vill jubel og endeløs glede. Skikkelig glad gutt!
Inne på undersøkelsesrommet var Jarek veldig oppmerksom på veterinæren hele tiden. Veterinæren er den eneste personen unntatt meg som får gi Jarek godbit. Det er nok også forklaringen til at Jarek bare elsker henne. Godbiten kom, og Jarek ble enda mer fornøyd.
Så skulle Jarek veies, slik at veterinæren får målt opp riktig dose. Utrolig hvor mye en labrador gjør når han vet det er godbiter på lur, så han var ikke tung og be. Han visste ikke hvor fort han skulle komme seg på vekta da jeg sa til han ”nå skal vi veie deg”. Han setter seg midt på vekta, og sitter helt stille, til vi sier han får komme av. Lykken lyste av Jarek, dette er morsomt, og det vanket godbit.

Men så var det ikke så morsomt lengre…
Veterinæren begynte og finne frem sprøyta, og det knitret en del i plast og papir. Jarek begynte og ane noe, og endret væremåte. Nå var det plutselig ikke så morsomt og være der lengre. Nå synes Jarek det var på tide å gå hjem. Og det signaliserte han tydelig med å gi meg en liten dult før han gikk bort og satte seg ved døra. Jeg er sikker på at hadde han kunnet snakke, hadde han sagt; ”mamma, nå går vi hjem, ikke sant? Kom da mamma, vi går hjem nå…” .

Stakkar Jarek, han husket nok hvordan det var hos veterinæren sist gang. Da var det ikke morsomt der. Det var i slutten av august, han var ganske syk. Han hadde kraftig mage og tarmbetennelse, kastet opp og var ordentlig kvalm. Han ville ikke engang ha godbit, og han var skikkelig utilpass. Under undersøkelsen forrige gang ble det litt ”baksing”, da veterinæren skulle ha i han kontrastveske, og denne måtte gis med sprøyte i munnen hans, så han skulle svelge. Det var nok de minnene som kom i dag.

Men i dag, så fikk jeg lurt ham frem på gulvet igjen, og fikk han veldig interessert i en godbit, og da ble sprøyten satt. Etterpå var han glad og lykkelig og hadde egentlig ikke tenkt å gå hjem i det hele tatt. Han gikk likeså godt og satte seg på vekta igjen, for det betyr mer godbit…
Kjøpte med meg en boks godbiter, så da var det greit og bli med hjem … :-)