Jarek, som er min nåværende førerhund, fikk jeg på Norges Blindeforbunds førerhundskole, august 2002. Kurset startet mandag 5. august, og vi reiste hjem som godkjent ekvipasje torsdag 29. august.
Jeg hadde ikke møtt Jarek før jeg reiste nedover. Men et par måneder tidligere hadde jeg så vidt hilst på broren hans, Jambo, og fått fortalt at Jarek og Jambo er så like, at det er vanskelig å se forskjell på dem hvis man ikke kjenner dem godt. Ja, Jambo er også brun.
Det var med blandede følelser jeg reiste nedover til førerhundskolen, og hvite at jeg skulle få ny fører hund. Jeg hadde blitt så godt kjent med Atena, og visste at det å begynne med ny hund, er som å begynne helt på nytt.
Jeg reiste nedover til førerhundskolen dagen før kursstart, for å komme meg ordentlig i orden der nede før kurset begynte. Da jeg fikk Atena, kom jeg nedover samme dag, noe jeg synes ble ganske hektisk.
Jeg reiste nedover sammen med Eva, som bor i Bodø, og som også skulle få hund på dette kurset. Det var godt og hvite at det var noen andre kjente på samme kurs. Også Agnar fra Alta, skulle få hund nå, si vi var tre fra Nord-Norge som kjente hverandre. Agnar fikk forresten Jambo, som jeg nevnte tidligere.
Da vi kom nedover til førerhundskolen, fikk jeg hvite at Jarek var ganske syk. Han hadde en kraftig mage/tarm-infeksjon, noe som gjorde meg ganske nervøs. Jeg fikk lov å gå inn i kennelen og hilse på han. Så mitt første møte med Jarek, var veldig rolig, for han var utrolig slapp og hadde ikke mye energi. Ikke så rart, så syk som han var. Jeg ble redd for at han skulle være for syk til å bli utlevert som førerhund, for de første dagene fikk vi ikke trent noe i det hele tatt. De andre fikk hundene sine mandags ettermiddag, men jeg fikk ikke Jarek med fra kennelen før torsdagen. I mellomtiden hadde jeg brukt dagene til å bli godt kjent med Jarek, mens de andre var ute og trente.
Dette er det første bildet jeg tok av Jarek.
Etter hvert fikk Jarek energien tilbake, og duverden han er en hund full av energi! Første turen vår i sele, var en runde i byen som kalles ”Oskar-runden”. Dette er godkjenningsrunden vår, så det var en runde vi gikk ofte i løpet av kurset.
Det var ganske annerledes å gå med Jarek enn med Atena. For det første var Jarek større og høyere, og hadde en annen måte å gå på. Han virket mer stødig siden han var såpass høy. Atena hadde fått mye roligere tempo det siste året, så jeg kjente det var et annet trekk i selen.
Man blir sliten av og være på kurs, både folk og hunder.
Det var en veldig trivelig gjeng jeg var på kurs sammen med. Vi hadde det koselig sammen, og dagene gikk veldig fort. Det var veldig fint vær under hele kurset. Vi hadde bare regn et par ettermiddager, da vi allikevel ikke trente :-)
Her er et bilde av hundene som koser seg i vannet, en lørdag vi var i skogen.
(Første hund til å nå ballen!!)
Halvveis i kurset, reiste jeg hjem ei helg, fordi broren min, Geir, giftet seg. Jeg fikk ”permisjon” fra kurset for å reiste hjem i bryllup. Hjemme i min egen stue igjen, fikk jeg en veldig rar følelse. Alt var liksom helt feil. Jeg skulle liksom ikke være hjemme nå, samtidig som kurset med Jarek føltes som en drøm, og at alt var som før igjen. Men søndags ettermiddag reiste jeg tilbake til førerhundskolen, hvor en ellevill Jarek stod i kennelen og ventet på meg.
Andre halvdel av kurset gikk like fort som den første. Jeg og Jarek ble bedre og bedre kjent, og mer sikker på hverandre. Han var veldig behagelig å gå med, og han knyttet seg veldig raskt til meg. Mulig det kan ha noe med de rolige dagene vi fikk før vi kom oss i gang med treningen. Jeg er i ettertid glad for at jeg fikk de dagene sammen med Jarek.
Selv om kurset og treningen gikk bra, var det allikevel ”tøft” å få ny hund. Jarek var ganske annerledes enn Atena, noe som var uvant. Jeg ble ganske sliten av at han ville være så nær meg hele tiden. Jeg var ikke vant med dette, så det ble en stor overgang. Atena nøyde seg med å følge med på litt avstand, mens Jarek var typen som vil være nær meg hele tiden. Fikk han ikke det, lå han ofte og pep etter å få komme bort til meg. Etter hvert som tiden gikk, ble det noe jeg vente meg til.
Den 3. uka i kurset, var det ”forvertskveld”. Da fikk alle de som var forverter til hundene på kurset, komme på besøk. Fra Jareks familie kom det tre personer som Jarek ble helt spinnvill av og møte. De synes det var veldig morsomt å se Jarek igjen, og jeg kan huske noe av det første de sa da de så han: ”Jarek, så stor du har blitt”. Vi pratet masse og utvekslet adresse og telefonnummer. Tiden gikk fort, så det var ikke så veldig mye vi fikk snakket om. Dagen etterpå hadde jeg hodet fult av spørsmål, men heldigvis hadde jeg mail, og mobilnummer så vi holdt kontakten. Astrid har skrevet denne siden om tiden hos forvertene.
Da det bare var et par dager igjen av kurset, var det godkjenning. Da kom ”faglig utvalg”, som fulgte med fra stor avstand, for å se at samarbeidet mellom oss fungerte. Vi ble godkjent, og reiste hjem to dager etterpå. Da reiste jeg og Jarek, med samme fly som Eva og Heiko opp til Bodø. Vi hadde veldig god plass fremst i flyet, hvor det var godt for hundene å ligge. Det var som da jeg reiste hjem med Atena for første gang – hundene lå strak ut og sov under hele turen.
Da jeg reiste videre over til Leknes, skulle jeg nesten tro Jarek var vant med fly, for han gikk rett inn på rad 2, hvor han la seg under setet :-)
Også denne gangen, måtte jeg vente to uker før treneren kom og fullførte hjemmetreningen. To uker er ganske lenge og vente, når man har lyst å komme seg raskest mulig i gang for å bli helt ferdig. Men samtidig er det greit og vente, sånn at hunden får god tid til å bli kjent hjemme hos meg.
Under hjemmetreningen oppdaget vi at Jarek hadde veldig stor interesse for andre hunder. Han glemte seg lett og var mer interessert i den andre hunden. Da ble han ivrig og bjeffet, fordi han hadde lyst til å hilse. Vi jobbet med saken, men det var ikke så mye vi fikk gjort på bare 5 dager. Da Anne Birthe (treneren til Jarek) reiste, var vi ferdig med hele samtreningen, og nå kunne vi gjøre som vi ville :-)
Innlegg