eugenie.no

Denne teksten er skrevet av Astrid Pedersen, etter oppfordring fra meg. Jeg ville ha med historien om Jarek, da han bodde hos forvertene sine, og det har jeg fått. Tusen takk Astrid, det var morsom lesing.

Skrevet: november 2006

Noen uker før vi skulle hente valpen vi var lovet, dro vi for å besøke dette nydelige labradorkullet. Jeg forelsket meg i en svart liten klump, men jeg tror de på førerhundskolen ville tilpasse hundene med forvertene selv, og vi ble IKKE skuffet da vi fikk høre at det ble den ene brune. Vi hadde hørt at disse var litt livligere som oftest, men det skulle da gå fin-fint inn i en stor familie:) Noen dager før julaften hentet vi Jarek, han kom hjem til oss med rød sløyfe rundt halsen og var verdens beste julegave. Han var så godt som renslig etter bare noen dager, og i det hele tatt en storsjarmør uten sidestykke..

Vi gikk på valpekurs og han lærte fort, men vi slet mye med at han dro mye i båndet. Ikke rart på den lille ivrige karen som ville undersøke litt av hvert! Han var stort sett greit, vi begynte tidlig med å lære han å være alene hjemme og det gikk fint. Men guri land så glad når noen kom hjem!! Den ene gangen syntes han at han hadde vært litt for lenge alene hjemme, og da ble hele stua vår rasert, det lå blomsterjord, planter,puter, knuste potter overalt…! Det ble heldigvis med den ene gangen!! Fra han var bitteliten har han som alle labradorer vært en MATGLAD hund. Han tok halve trappa ned til matskåla si i et sprang når vi slapp han ut fra badet som var hans soverom om natta. Guriland for en fart han hadde, men han satt pent og kikket ned på maten sin – med spissede ører, til vi sa "værså god." To sekunder og et rap senere så sa han takk for maten=)

Det tok ikke lang tid før vi oppdaget hans STORE lidenskap; BADE!!! Han var (og er enda etter hva jeg hører) gal etter å bade, uansett temperatur. Badet vi sammen med han så svømte han oppå oss, så vi ble skrapa opp av klørna hans. Jeg hadde han ofte med i stallen, som lå nede ved vannet. Der fikk han ofte bade med gårdshunden, Bingo. De to tok seg en tur inn i hønsehuset en gang også, da sto det fjær og flis ut i alle kanter av det lille huset de var inni. Bingo tok en høne i munnen og Jarek sto inni alt kaoset og spiste foret dems, ja man er ikke labrador for ingenting!! Så det ble min vennine og jeg som måtte fly bak i skauen for å lette tilbake vettskremte høner!! Bortsett fra det så var han forsiktig med de store hestene, de var litt skumle, men når de sto i boksen og strakk mulen sin ned mot han, ja da var det stor stas! Litt fornærma ble han da han slikka de på mulen, og de trakk seg tilbake inn i boksen. Men når Astrid satt seg PÅ en hest, da ble han villmann. Det var akkurat som han trodde at de skulle skade meg, men heldigvis roet han seg med det etterhvert også.

Tiden gikk fort, og vi ble alle veldig veldig glad i den brune skapningen som hadde fått verdens herligste personlighet! Det var litt fjernt for oss at denne hunden hadde overhode sjangs til å bli førerhund..For ja det var en livlig hund, og vi så for oss at alle førerhunder ender opp hos eldre folk, hvor de bare må være rooolige.. Men neida – lettelsen var stor når vi hørte at det var Eugenie, som skulle få han – selv om vi så inderlig skulle hatt han selv. Men det var bare å tenke at dette visste vi om ville komme, og til et så godt formål – ja så gikk det jo greit. Det var mye tvil om de ville la han gå igjennom testperioden de hadde på han der inne i Oslo. Etter alle søskentreffene vi var på, så vi at han var blandt de livligste, så vi var litt overrasket da vi hørte at – ja Jarek skal bli førerhund. Vi fikk passe han en del helger, og grua oss mer og mer til det skulle bli slutt på akkurat det. Den ene gangen vi kjørte inn for å hente Jarek hjem til påskeferie hadde de ved et feiltak å sende med noen andre Jarek så vi måtte nøye oss med en annen erstatning; Heiko, en gul labrador. Litt skuffa var vi da ja, men det var jo en artig hund det og!

Broren min, kjærsten hans og jeg reiste inn for å hilse på Eugenie og Jarek – det skulle utdeles diplomer og vi skulle si hadet bra og lykke til. Vi skjønte fort at han skulle få det bra og det var en stoor trøst! Han skulle jo til og med til en ny "Pedersen!"=)

I ettertid har vi vært så heldige å få passe Jarek når du, Eugenie, har vært på ferie. Og så morro det er å se at han fortsatt er den samme gamle go’gutten vår, ja for han er jo ennå litt vår – bare bitte bitte litt=) Husker spesielt den sommeren vi hadde han med til en hyttetur i Fredrikstad. Vi lå og solte oss på en holme, Jarek var bindt.. Hadde akkurat bada så han lå og tørka i sola..Så får han øye på en mann som ligger å snorkler i vannet og aner fred og ingen fare. Før vi visste ordet av det, klarte han å komme seg av gårde etter å ha stått og hyyylt som en gal.. Han legger seg ut etter mannen, og vi skjønner hva som kommer til å skje…. Han stuper over ryggen på den stakkars mannen som ligger og kikker ned i havdypet. Da hjalp det ikke å rope, riste med mat eller hva enn du hadde å lokke med. Gudskjelov fikk ikke mannen noe illebefinnende, for det tror jeg jaggu meg jeg hadde fått=)

Vi passet han også sommeren 2005, da lærte han sin søte ferieflørt; Whimpey – å bli en badeglad labbe! Og hun lærte han at det var ekstra kult å rulle seg i sanda når man er klissvåt. De var så søte sammen!

Eugenie og jeg har kontakt med jevne mellomrom, så jeg oppdaterer familien videre. Ekstra morro å kunne bli oppdatert på internettsiden deres! Jarek har overbevist oss om at det er labrador som er rasen å ha, så en hund blir det en gang i fremtiden – men ingen blir den samme som han, uansett. Heldigvis har jeg en annen type labrador, i hesteformat=) Hun er brun, like matglad, kvikk men ikke fullt så glad i å bade bare, hehe.