…er noe som for min del har oppstått av at enkelte ikke respekterer at man har fri og helg, og at jeg ikke ønsker å snakke organisasjonsarbeid til en hver tid. Når folk av den grunn blir sint og kommer med anklager mot en når man på en grei og rolig måte sier man ikke ønsker slike oppringninger til en hver tid.
Jeg har selv i noen år nå vært ”plaget” av slike mennesker, som dessverre er av den oppfatning at dersom man har betalt medlemskontingenten, så har man rett til å kontakte lederen når det måtte være. Og når vedkommende i tillegg ikke kan (eller vil) snakke med noen andre i styret, ja så blir man som leder, ganske sliten.
Jeg er av dem som svarer telefonen når den ringer, og ikke klarer høre lyden uten å gjøre noe. Selv om flere har sagt at det bare er og la være å ta den, så er det noe jeg ikke får til… Det har jeg nok lært hjemme, for jeg vokste opp med en selvstendig næringsdrivende far, og hvor en del bestillinger og beskjeder ble gitt pr. telefon. Da skulle telefonen besvares, siden det som oftest var noe viktig.
Men så var det disse ubehagelige telefonene da, som man så gjerne skulle vært for uten. Det har blitt slik at jeg kvepper til i frykt hver gang det ringer, og jeg fylles med en ubehagelig følelse inntil jeg hører at det IKKE er ”vedkommende” i andre enden. Jeg skulle gjerne hatt et mer avslappet forhold til telefonen enn hva jeg har, for selv om det som oftest er hyggelige mennesker som ringer, så har stresset og ”redselen” allerede rukket å gi meg ubehag ved første ring.
Telefonsvarer, ja det er tingen! :-)
Der kan folk legge igjen beskjeder om de ønsker det. Telefonsvareren svarer uansett hvem som ringer, og videreformidler beskjeden når jeg har tid til å høre. Men jeg kan love dere, at å lytte til telefonsvareren, kan også være en ubehagelig affære. Den unnlater ikke å ta i mot ubehagelige beskjeder fra ”vedkommende”, og selv om det bare er et opptak av stemmen, begynner jeg å skjelve og traver rundt i huset som et stressa dyr.
Dessverre er ikke verden så stor som man liker å tro, og siden jeg ikke blogger anonymt tror jeg det er greit å stoppe her. Nå vet dere hvorfor jeg har vært stille så lenge. Jeg har vært sliten, stressa, sint og oppgitt, og jeg har lært hva en psykopat er. Når jeg blir virkelig stressa (og det er heldigvis ikke ofte) og hjernen ”løper av med meg”, så blir jeg handlingslamma og ikke får til det jeg vil. Tipper flere kjenner seg igjen akkurat her. Å ta seg sammen er ikke alltid så lett, men det skal bli godt å komme seg bort en tur. I neste uke er det den årlige ettertreningen for førerhundbrukere i Nord-Norge, og deretter skal jeg slappe av og ha meg en god og rolig sommerferie…
…helt til telefonen ringer. :-)
Innlegg